Julen 2015.

Måneder var gått siden min første tur til fjerne østen, på jakt etter små og mellomstore skredderier til Norwegian Couture. Derrick og jeg har hatt ukentlig kontakt, om Norwegian Couture, Everybody gets to eat, og livet generelt. Jeg var mye stresset på denne tiden, og arbeidet med Norwegian Couture var ikke alltid like positivt betont, slik det burde. Derrick som er into selvledelse og meditasjon ga meg noen enkle teknikker som hjalp meg til å tenke mer utpregede positive tanker rundt mitt arbeid og i hverdagen.   

Derrick var for tiden bosatt på Filippinene, og ville ha meg over til Vietnam igjen, for at vi sammen kunne reise ut på en humanitær operasjon. Jeg bestemte meg for å reise nedover nært opp til jul, og kombinere reisen med besøk igjen hos skredderiene.

Jeg reiste ned, og traff Derrick på så og si samme sted som sist, i Ho Chi Minh City. I mellomtiden hadde Derrick allerede gjennomført flere vellykkede prosjekter i landet, og hadde også lykkes i å stable et lite lag på bena, som representerte Everybody Gets to Eat i Vietnam.

Målet med turen var å skulle besøke et barnehjem i utkanten av byen, og bringe det mest nødvendige som hygieneartikler, ris, klær, og selvfølgelig noe leker til barna. Ca en times kjøretur ut av byen lå barnehjemmet, som var bestyrt av tre nonner, og ble finansiert på oppsparte midler gjennom generasjoner.

Jeg følte straks på det at jeg er utrolig privilegert, og har utrolig mange muligheter til å forbedre mange barns liv i Vietnam. Mye av DNA til Norwegian Couture endret seg på dette besøket, og fokuset ble lagt mer i å skulle gjøre noe godt for med fra denne reisen, med Norwegian Couture som ressurs. Dette viste seg å være starten på et mer bestående prosjekt Derrick og jeg gjennomførte i Kambodsja, Historien kommer senere.